Anstrengelsesaksjeopsjoner Journal Entry

Slik registrerer aksjeopsjoner på balanse Aksjeopsjoner krever at en ansatt utfører tjenester for en periode (opptjeningsperioden) for å ha rett til å kjøpe en aksjeselskap. Valg må utøves på en bestemt dato (utøvelsesdato) og den underliggende aksjen kan kjøpes til en angitt pris (utøvelses-, mål - eller opsjonspris). Etter at opsjoner er utstedt, vil årlige journalposter allokere kostnadene ved opsjonene gjennom hele opptjeningsperioden. Årsregnskapet er rapportert i resultatregnskapet og under egenkapital i balansen. Når opsjonene utøves eller utløper, vil de tilknyttede beløpene bli rapportert i kontoer som er en del av egenkapitaldelen av balansen. Hvordan opptegne aksjeopsjoner Noter opp periodisk kostnadsfordeling av aksjeopsjonen. Den periodiske kostnaden er verdien av aksjeopsjoner dividert med antall serviceår. Ta opp en journaloppføring som debiterer kompensasjonskostnad (denne regnskapsføres i resultatregnskapet) og tilleggsbeløp som er betalt i aksjeopsjoner (en egenkapitalregnskap som er rapportert i balansen). Legg inn denne kostnaden årlig gjennom hele opptjeningsperioden. Noter utøvelsen av aksjeopsjonen. Når utøvelsesdagen kommer, kan den ansatte utnytte opsjonen og kjøpe selskapets aksjelagre til utøvelseskursen. Felles aksje er verdsatt til pålydende, et utpekt dollarbeløp som brukes til å verdsette hver andel av aksjene i balansen. Når vanlig aksje er solgt eller tilbakekjøpt, er det vanligvis for en pris over pari-verdien, slik at overskytende beløp over pari krediteres til en ekstra betalt i hovedkonto. Tidsskriftoppføringen for å registrere utøvelsen av opsjonen innebærer debitering av kontanter for antall aksjer kjøpt multiplisert med utøvelseskursen. I tillegg debiteres tilleggsbeløp i aksjeopsjoner for balansen akkumulert i kontoen over opptjeningsperioden og kredittforening for antall aksjer kjøpt multiplisert med aksjekursen. Resterende kreditt blir gjort til ytterligere innbetalt kapital over pari (aksjekurs) for det beløpet som er nødvendig for å balansere journalinngangen. Oppgi utløpet av opsjonene, hvis det er aktuelt. Dersom et aksjeopsjon ikke utøves på utøvelsesdagen, vil det utløpe eller noen ganger bare noen av aksjene som tilbys av opsjonen, blir kjøpt. Hvis opsjonene utløper, må saldoen i tilleggsbeløpet på aksjekapitalkontoen overføres til ytterligere betalt kapitalopsamlet konto. Ved debitering av aksjeopsjonskonto og kreditering av utløpt stock options konto, omregnes kostnaden i egenkapitaldelen av balansen. Når en del av opsjonsaksjene utøves og en del utløper, fordeler kostnadene som forklart i trinn 2 og 3 basert på antall aksjer kjøpt og gjenværende verdi av opsjonen som utløp. For siste gang: Aksjeopsjoner Er en Kostnad Tiden er kommet for å avslutte debatten om bokføring av aksjeopsjoner kontroversen har gått altfor lang. Faktisk reglene for rapportering av aksjeopsjoner dateres tilbake til 1972, da regnskapsprinsippstyret, forgjengeren til Financial Accounting Standards Board (FASB), utstedte APB 25. Regelen angav at kostnaden av opsjoner ved bevilgningen datoen skal måles ved egen vurdering av forskjellen mellom den nåværende markedsverdien av aksjene og oppløsningsprisen på opsjonen. Under denne metoden ble det ikke tildelt opsjoner når opsjonsprisen ble satt til dagens markedspris. Begrunnelsen for regelen var ganske enkel: Fordi ingen kontanter skifter hender når tilskuddet er gjort, er utstedelse av aksjeopsjon ikke en økonomisk signifikant transaksjon. Det var mange som tenkte på det tidspunktet. Hva mer var, var lite teori eller praksis tilgjengelig i 1972 for å veilede selskaper i å bestemme verdien av slike uutviklede finansielle instrumenter. APB 25 var foreldet innen et år. Publikasjonen i 1973 av Black-Scholes-formelen utløste en stor boom i markeder for børsnoterte opsjoner, en bevegelse forsterket av åpningen, også i 1973, av Chicago Board Options Exchange. Det var absolutt ingen tilfeldighet at veksten i de handlede opsjonsmarkedene ble speilet av en økende bruk av aksjeopsjonsstipendier i leder - og ansattes kompensasjon. Nasjonalt senter for ansattes eierskap anslår at nesten 10 millioner ansatte mottok aksjeopsjoner i 2000 mindre enn 1 million i 1990. Det ble snart klart i både teori og praksis at opsjoner av noe slag var verdt langt mer enn egenverdien definert av APB 25. FASB initierte en gjennomgang av opsjonsregnskapsregnskapet i 1984, og etter mer enn et tiår med oppvarmet kontrovers, utgitt SFAS 123 i oktober 1995. Det anbefalte ikke at selskapene skulle rapportere kostnaden for opsjoner gitt og for å bestemme sin rettferdige markedsverdi ved hjelp av alternativ-prismodeller. Den nye standarden var et kompromiss som gjenspeiler intensiv lobbyvirksomhet av forretningsfolk og politikere mot obligatorisk rapportering. De hevdet at utøvende aksjeopsjoner var en av de avgjørende komponentene i amerikansk ekstraordinær økonomisk renessanse, så ethvert forsøk på å endre regnskapsreglene for dem var et angrep på Americas enormt vellykket modell for å skape nye virksomheter. De fleste selskaper valgte uunngåelig å ignorere anbefalingen om at de motsatte seg så voldsomt og fortsatte å registrere kun egenverdien ved tildelingsdato, typisk null, av deres opsjoner på stock options. Deretter gjorde den ekstraordinære bremsen i aksjekursene kritikere av opsjonsutgiftene, ligner spoilsports. Men siden ulykken har debatten returnert med hevn. Skarpheten av bedriftens regnskapskandaler spesielt har avdekket hvor uvirkelig et bilde av deres økonomiske resultater mange selskaper har malt i sine regnskap. I økende grad har investorer og regulatorer kommet for å innse at opsjonsbasert kompensasjon er en stor forvrengende faktor. Hadde AOL Time Warner i 2001 for eksempel rapportert ansatteopsjonsutgifter som anbefalt av SFAS 123, ville det ha vist et driftsunderskudd på rundt 1,7 milliarder i stedet for de 700 millioner i driftsinntektene som det faktisk rapporterte. Vi mener at saken for kostnadsutgifter er overveldende, og i de følgende sidene undersøker og avviser vi hovedkravene fremsatt av de som fortsetter å motsette seg det. Vi demonstrerer at, i motsetning til disse ekspertsargumentene, aksjeopsjonsstipendier har virkelige kontantstrømimplikasjoner som må rapporteres, at måten å kvantifisere disse implikasjonene er tilgjengelig, er at fotnoteopplysning ikke er en akseptabel erstatning for å rapportere transaksjonen i inntektene oppstilling og balanse, og at full anerkjennelse av opsjonskostnader ikke trenger å emasculate incentiver av entreprenørskapsvirksomheter. Vi diskuterer da bare hvordan bedrifter kan gå om å rapportere kostnaden av opsjoner på resultatregnskap og balanser. Fallacy 1: Aksjeopsjoner representerer ikke en reell kostnad Det er et grunnleggende prinsipp for regnskapsføring at regnskap skal registrere økonomisk vesentlige transaksjoner. Ingen tviler på at handlede alternativer møter det kriteriet tusenvis av dollar verdt er kjøpt og solgt hver dag, enten i over-the-counter markedet eller på utveksling. For mange er imidlertid aksjeselskapsstipendier en annen historie. Disse transaksjonene er ikke økonomisk signifikante, argumentet går fordi ingen kontanter skifter hender. Som tidligere amerikanske eksekutivdirektør Harvey Golub satte den i en 8. august 2002, Wall Street Journal artikkel, er opsjonsopsjoner aldri en kostnad for selskapet, og derfor bør det aldri bli regnskapsført som en kostnad i resultatregnskapet. Den stillingen tåler økonomisk logikk, for ikke å nevne sunn fornuft, på flere måter. For en start trenger verdioverføringer ikke å innebære overføring av kontanter. Mens en transaksjon som involverer en kvittering eller betaling er tilstrekkelig til å generere en opptakbar transaksjon, er det ikke nødvendig. Hendelser som utveksling av aksjer for eiendeler, signering av en leieavtale, tilveiebringelse av fremtidig pensjon eller feriefordeler for inneværende periode ansettelse, eller kjøp av materiale på kreditt alle utløser regnskapstransaksjoner fordi de innebærer overføringer av verdi, selv om ingen kontanter skifter hender på det tidspunktet transaksjon oppstår. Selv om ingen kontanter skifter hender, utstedes aksjeopsjoner til ansatte med et offer av kontanter, en mulighetskostnad, som må regnskapsføres. Hvis et selskap skulle gi aksjer, i stedet for opsjoner, til ansatte, ville alle være enige om at selskapets kostnader for denne transaksjonen ville være det kontanter det ellers ville ha fått hvis det hadde solgt aksjene til dagens markedspris til investorer. Det er akkurat det samme med aksjeopsjoner. Når et selskap gir opsjoner til ansatte, gir det muligheten til å motta kontanter fra garantistene som kan ta de samme alternativene og selge dem i et konkurransedyktig marked for valg til investorer. Warren Buffett gjorde dette poenget grafisk i en kolonne i Washington Post 9 april 2002 da han sa: Berkshire Hathaway vil gjerne motta alternativer i stedet for kontanter for mange av de varer og tjenester vi selger Amerika. Å gi opsjoner til ansatte i stedet for å selge dem til leverandører eller investorer via garantistyrker innebærer et faktisk tap av kontanter til firmaet. Det kan selvsagt være rimeligere hevdet at kontanter som gis ved å utstede opsjoner til ansatte, i stedet for å selge dem til investorer, kompenseres av det kontanter selskapet opprettholder ved å betale sine ansatte mindre penger. Som to anerkjente økonomer, Burton G. Malkiel og William J. Baumol, notert i en 4 april 2002, Wall Street Journal-artikkel: Et nytt entreprenørfirma kan ikke være i stand til å yte den kontantkompensasjon som trengs for å tiltrekke fremragende arbeidstakere. I stedet kan det tilby aksjeopsjoner. Men Malkiel og Baumol følger dessverre ikke sin observasjon til sin logiske konklusjon. For hvis kostnaden for aksjeopsjoner ikke er universelt innlemmet i måling av nettoinntekt, vil selskaper som gir opsjoner, undergrave kompensasjonskostnadene, og det vil ikke være mulig å sammenligne lønnsomhet, produktivitet og kapitalbasert tiltak med økonomisk tilsvarende selskaper som bare har strukturert deres kompensasjonssystem på en annen måte. Den følgende hypotetiske illustrasjonen viser hvordan det kan skje. Tenk deg to selskaper, KapCorp og MerBod, som konkurrerer i nøyaktig samme bransje. De to er bare forskjellig i strukturen av deres kompensasjonspakker. KapCorp betaler sine arbeidere 400.000 i total kompensasjon i form av kontanter i løpet av året. I begynnelsen av året utsteder det også gjennom en tegningsordning 100.000 verdier av opsjoner i kapitalmarkedet, som ikke kan utøves i ett år, og det krever at de ansatte bruker 25 av deres kompensasjon for å kjøpe de nyutstedte opsjonene. Netto kontantstrøm til KapCorp er 300.000 (400.000 i kompensasjonskostnad mindre enn 100.000 fra salget av opsjonene). MerBods tilnærming er bare litt annerledes. Den betaler sine arbeidere 300.000 i kontanter og gir dem direkte 100.000 verdier av opsjoner i begynnelsen av året (med samme ettårig treningsbegrensning). Økonomisk sett er de to posisjonene identiske. Hvert selskap har betalt totalt 400.000 i erstatning, hver har utstedt 100.000 verdier av opsjoner, og for hver netto kontantstrøm utgjør 300.000 etter at kontantene mottatt fra utstedelsen av opsjonene trekkes fra kontanter brukt til kompensasjon. Ansatte hos begge selskapene har samme 100.000 opsjoner i løpet av året, og gir samme motivasjon, incitament og retensjonseffekter. Hvor legitim er en regnskapsstandard som tillater to økonomisk identiske transaksjoner til å produsere radikalt forskjellige tall. Ved utarbeidelsen av årsregnskapet vil KapCorp bestille kompensasjonskostnader på 400.000 og vise 100.000 opsjoner i balansen på en egenkapitalkonto. Hvis kostnaden for opsjoner utstedt til ansatte ikke regnskapsføres som en kostnad, vil MerBod imidlertid bestille en kompensasjonskostnad på bare 300.000 og ikke vise noen opsjoner utstedt i balansen. Forutsatt ellers identiske inntekter og kostnader, vil det se ut som om MerBods inntjening var 100.000 høyere enn KapCorps. MerBod vil også synes å ha en lavere egenkapitalbase enn KapCorp, selv om økningen i antall utestående aksjer i hvert fall vil være det samme for begge selskapene dersom alle opsjoner utøves. Som følge av lavere kompensasjonskostnad og lavere egenkapitalposisjon, vil MerBods ytelse ved de fleste analytiske tiltak ser ut til å være langt overlegen til KapCorps. Denne forvrengningen er selvsagt gjentatt hvert år at de to firmaene velger de forskjellige kompensasjonsformene. Hvor legitim er en regnskapsstandard som tillater to økonomisk identiske transaksjoner til å produsere radikalt forskjellige tall. Fallacy 2: Kostnaden for ansattes aksjeopsjoner kan ikke estimeres Noen motstandere av opsjonsutgifter forsvarer sin posisjon på praktisk, ikke konseptuell grunnlag. Alternativ-prismodeller kan virke, sier de, som en veiledning for verdsettelse av børsnoterte alternativer. Men de kan ikke fange verdien av ansatteopsjoner, som er private kontrakter mellom selskapet og ansatt for illikvide instrumenter som ikke kan fritt selges, byttes, pantsatt som sikkerhet eller sikres. Det er sant at en instrumentets mangel på likviditet generelt vil redusere verdien til innehaveren. Men innehaverens likviditetstap gjør ingen forskjell på hva det koster utstederen å skape instrumentet med mindre utstederen på en eller annen måte drar nytte av mangel på likviditet. Og for aksjeopsjoner har fraværet av et flytende marked liten effekt på verdien til innehaveren. Den flotte skjønnheten av alternativ-prismodeller er at de er basert på egenskapene til den underliggende aksjen. Det er nettopp hvorfor de har bidratt til den ekstraordinære veksten av opsjonsmarkedene de siste 30 årene. Black-Scholes-prisen på et alternativ er lik verdien av en portefølje av aksjer og kontanter som styres dynamisk for å kopiere utbetalingene til det alternativet. Med en helt likvide beholdning kunne en ellers ubegrenset investor helt sikre en opsjonsrisiko og trekke ut verdien ved å selge kort replikerende portefølje av aksjer og kontanter. I så fall vil likviditetsrabatten på opsjonsverdien være minimal. Og det gjelder selv om det ikke var noe marked for handel alternativet direkte. Likviditetenes mangel på markeder i aksjeopsjoner fører derfor ikke til rabatt i opsjonsverdien til innehaveren. Investeringsbanker, kommersielle banker og forsikringsselskaper har nå gått langt utover den grunnleggende, 30-årige Black-Scholes modellen for å utvikle tilnærminger til prising av alle mulige alternativer: Standard seg. Eksotiske. Alternativer handlet gjennom mellommenn, over disk, og på utveksling. Alternativer knyttet til valutasvingninger. Alternativer innebygd i komplekse verdipapirer som konvertibel gjeld, foretrukket lager eller gjeldsgjeld som boliglån med forskuddsbetaling eller rentedeksler og - gulv. En hel underindustri har utviklet seg for å hjelpe enkeltpersoner, selskaper og pengemarkedsforvaltere å kjøpe og selge disse komplekse verdipapirene. Nåværende finansiell teknologi tillater absolutt at bedrifter skal inkludere alle funksjonene til ansattes aksjeopsjoner i en prismodell. Noen få investeringsbanker vil til og med sitere priser for ledere som ønsker å sikre eller selge sine aksjeopsjoner før opptjening, hvis deres selskaps opsjonsplan tillater det. Selvfølgelig estimerer formelbaserte eller garantistyrere om kostnaden for ansatteopsjoner er mindre presise enn kontantutbetalinger eller delstilskudd. Men regnskapet bør streve for å være omtrent rett i å reflektere økonomisk virkelighet i stedet for nettopp feil. Ledere stammer rutinemessig på estimater for viktige kostnadsposter, for eksempel avskrivninger på anlegg og utstyr og avsetninger mot ansvarsforpliktelser, som fremtidige miljøopprensninger og bosetninger fra produktansvar og andre rettssaker. Ved beregning av kostnadene for ansattepensjon og andre pensjonsytelser bruker forvaltere aktuarmessige estimater av fremtidige renter, ansettelsespensjon, ansattes pensjonsdato, lengden på arbeidstakerne og deres ektefeller, og økningen av fremtidige medisinske kostnader. Prismodeller og omfattende erfaring gjør det mulig å estimere kostnaden for aksjeopsjoner utstedt i en gitt periode med en presisjon som er sammenlignbar med eller større enn mange av disse andre elementene som allerede vises på selskapsinntekter og balanser. Ikke alle innvendingene mot å bruke Black-Scholes og andre opsjonsvurderingsmodeller er basert på vanskeligheter med å estimere kostnaden for tildelte opsjoner. For eksempel hevdet John DeLong, i et Paper of Competitive Enterprise Institute i juni 2002 med tittelen The Stock Options Controversy og The New Economy, at selv om en verdi ble beregnet ut fra en modell, ville beregningen kreve justering for å gjenspeile verdien til den ansatte. Han er bare halvparten riktig. Ved å betale ansatte med egne aksjer eller opsjoner, tvinger selskapet seg til å holde svært ikke-diversifiserte finansielle porteføljer, en risiko som ytterligere blir kompensert av investeringen av den medarbeiders egen menneskelige kapital i selskapet også. Siden nesten alle enkeltpersoner er risikofylte, kan vi forvente at ansatte skal legge betydelig lavere verdi på deres opsjonspakke enn andre, bedre diversifiserte investorer. Estimater av omfanget av denne risikovurderingsprisen for ansattrisiko, som det noen ganger kalles fra 20 til 50, avhengig av volatiliteten til den underliggende aksjen og graden av diversifisering av medarbeiderporteføljen. Eksistensen av denne dødvektskostnaden brukes noen ganger til å rettferdiggjøre den tilsynelatende store omfanget av opsjonsbasert godtgjørelse utlevert til toppledere. Et selskap som for eksempel søker å belønne sin administrerende direktør med 1 million i opsjoner som er verdt 1000 hver i markedet, kan (kanskje perversivt) på grunn av at det skal utstede 2000 i stedet for 1000 opsjoner fordi opsjonene fra konsernsjefene er mulige bare 500 hver. (Vi vil påpeke at denne begrunnelsen validerer vårt tidligere punkt at alternativene er en erstatning for kontanter.) Men selv om det muligens kan være rimelig å ta hensyn til dødvektskostnad når man bestemmer hvor mye egenkapitalbasert kompensasjon (som opsjoner) skal inkludere i en lederpakke, er det absolutt ikke rimelig å la dødevektskostnader påvirke måten selskapene registrerer kostnadene ved pakkene. Regnskapet reflekterer selskapets økonomiske perspektiv, ikke de enheter (herunder ansatte) som det handler om. Når et selskap selger et produkt til en kunde, for eksempel, trenger det ikke å verifisere hva produktet er verdt for den enkelte. Det teller forventet kontantbetaling i transaksjonen som omsetning. På samme måte, når selskapet kjøper et produkt eller en tjeneste fra en leverandør, undersøker den ikke om den betalte prisen var større eller mindre enn leverandørene kostet eller hva leverandøren kunne ha mottatt dersom det solgte produktet eller tjenesten andre steder. Selskapet registrerer kjøpesummen som kontanter eller kontantekvivalenter den ofrede for å skaffe seg godet eller tjenesten. Anta at en klærprodusent skulle bygge et treningssenter for sine ansatte. Selskapet ville ikke gjøre det for å konkurrere med treningssenter. Det vil bygge senteret for å generere høyere inntekter fra økt produktivitet og kreativitet til sunnere, lykkere ansatte og å redusere kostnader som følge av ansattes omsetning og sykdom. Kostnaden for selskapet er klart kostnaden for å bygge og vedlikeholde anlegget, ikke verdien som de enkelte ansatte kan plassere på den. Kostnaden for treningssenteret er regnskapsført som en periodisk kostnad, løst tilpasset forventet inntektsøkning og reduksjon i ansattes kostnader. Den eneste fornuftige begrunnelsen vi har sett for å koste utøvende opsjoner under markedsverdien, kommer fra observasjonen om at mange opsjoner blir fortapt når ansatte forlater eller blir utøvet for tidlig på grunn av risikovilligheten til ansatte. I disse tilfellene blir eksisterende aksjeeiere fortynnet mindre enn det ellers ville være, eller slet ikke, og dermed redusere selskapets kompensasjonskostnad. Selv om vi er enige med den grunnleggende logikken i dette argumentet, kan virkningen av fortabelse og tidlig utøvelse på teoretiske verdier være grovt overdrevet. (Se den virkelige effekten av fortabelse og tidlig opplæring i slutten av denne artikkelen.) Virkelige konsekvenser av fortabelse og tidlig opplæring I motsetning til kontantlønn, kan opsjoner ikke overføres fra den enkelte tildelt dem til noen andre. Ikke-overførbarhet har to effekter som kombinerer for å gjøre ansattealternativer mindre verdifulle enn konvensjonelle opsjoner som handles i markedet. For det første mister ansatte sine opsjoner dersom de forlater selskapet før opsjonene er opptjent. For det andre har ansatte en tendens til å redusere risikoen ved å utøve interesserte aksjeopsjoner mye tidligere enn en veldiversifisert investor ville, og dermed redusere potensialet for en mye høyere utbytte dersom de hadde opsjonene til forfall. Ansatte med faste opsjoner som er i pengene, vil også utøve dem når de slutter, siden de fleste bedrifter krever at ansatte bruker eller mister sine valg ved avreise. I begge tilfeller reduseres den økonomiske effekten på selskapet ved utstedelse av opsjonene, siden verdien og relative størrelsen på eksisterende aksjeeiersposter utvides mindre enn de kunne ha vært, eller slet ikke. Å anerkjenne den økende sannsynligheten for at selskapene vil bli pålagt å utnytte aksjeopsjoner, kjemper noen motstandere med en rearguard-handling ved å forsøke å overtale standard settere til å betydelig redusere den rapporterte kostnaden for disse alternativene, diskontere deres verdi fra det som måles av finansielle modeller for å gjenspeile den sterke sannsynlighet for fortabelse og tidlig trening. Nåværende forslag fra disse menneskene til FASB og IASB vil gi selskapene mulighet til å anslå andelen opsjoner som fortabes i løpet av opptjeningsperioden og redusere kostnaden for opsjonsstipendier med dette beløpet. I stedet for å bruke utløpsdatoen for opsjonslivet i en opsjonsprisemodell, søker forslagene å tillate at selskaper bruker et forventet liv for muligheten til å reflektere sannsynligheten for tidlig trening. Ved å bruke et forventet liv (som selskapene kan anslå i nærheten av opptjeningsperioden, si fire år) i stedet for kontraktsperioden på ti år, vil det redusere den estimerte kostnaden av opsjonen betydelig. Noen justeringer bør gjøres for fortabelse og tidlig trening. Men den foreslåtte metoden overstiger betydelig kostnadsreduksjon siden den forsømmer omstendighetene under hvilke opsjoner som mest sannsynlig vil bli fortapt eller utøves tidlig. Når disse omstendighetene er tatt i betraktning, er reduksjonen i ansattskostnadskostnadene sannsynligvis mye mindre. Først vurderer du forfeiture. Å bruke en flat prosentandel for fortabelser basert på historisk eller potensiell ansatt er omsetning kun gyldig dersom fortabelse er en tilfeldig begivenhet, som et lotteri, uavhengig av aksjekursen. I virkeligheten er imidlertid sannsynligheten for fortabelse negativt knyttet til verdien av opsjonsalternativene og dermed til aksjekursen selv. Folk er mer sannsynlig å forlate et selskap og miste opsjoner når aksjekursen har gått ned og alternativene er verdt lite. Men hvis firmaet har gjort det bra og aksjekursen har økt betydelig siden tildelingsdagen, vil alternativene bli mye mer verdifulle, og ansatte vil være mye mindre tilbøyelige til å forlate. Hvis arbeidstakeromsetning og fortabelse er mer sannsynlig når opsjonene er minst verdifulle, reduseres lite av opsjonskostnadene ved tildelingstidspunktet på grunn av sannsynligheten for fortabelse. Argumentet for tidlig trening er lik. Det avhenger også av fremtidig aksjekurs. Ansatte vil ha en tendens til å trene tidlig hvis det meste av deres formue er bundet i selskapet, de må diversifisere, og de har ingen annen måte å redusere risikoeksponeringen mot selskapets aksjekurs. Ledende ansatte, derimot, med de største opsjonsinvesteringene, er usannsynlig å utøve tidlig og ødelegge opsjonsverdien når aksjekursen har steget vesentlig. Ofte har de ubegrenset aksje, som de kan selge som et mer effektivt middel for å redusere risikoeksponeringen. Eller de har nok på plass for å inngå kontrakt med en investeringsbank for å sikre sine opsjonsstillinger uten å utøve for tidlig. Som med fortapningsfunksjonen, vil beregningen av et forventet opsjonsliv uten hensyn til størrelsen på beholdningen av ansatte som trener tidlig, eller til deres evne til å sikre deres risiko på annen måte, betydelig undervurdere kostnaden for opsjoner. Alternativprismodeller kan modifiseres for å inkludere innflytelsen av aksjekursene og omfanget av ansatteopsjoner og aksjebeholdning på sannsynligheten for fortabelse og tidlig trening. (Se for eksempel Mark Rubinsteins Fall 1995 artikkel i Journal of Derivatives. På regnskapsverdi av ansatteaksjonsopsjoner.) Den faktiske størrelsen av disse tilpasningene må baseres på spesifikke bedriftsdata, som aksjekursvekst og distribusjon av opsjonsstipendier blant ansatte. Tilpasningene, som er riktig vurdert, kan vise seg å være betydelig mindre enn de foreslåtte beregningene (tilsynelatende godkjent av FASB og IASB) ville produsere. Faktisk, for noen selskaper, kan en beregning som ignorerer fortabelser og tidlig trening helt, komme nærmere den virkelige kostnaden av alternativer enn en som helt ignorerer de faktorene som påvirker ansettelsesforebygging og tidlige treningsbeslutninger. Fallacy 3: Lageropsjonskostnader er allerede tilstrekkelig avslørt Et annet argument til forsvar for den eksisterende tilnærmingen er at selskapene allerede gir opplysninger om kostnaden for opsjonsbevis i fotnoter til regnskapet. Investorer og analytikere som ønsker å justere resultatregnskapet for kostnaden av opsjoner, har derfor de nødvendige dataene lett tilgjengelige. Vi finner det argumentet vanskelig å svelge. Som vi har påpekt, er det et grunnleggende regnskapsprinsipp at resultatregnskapet og balansen skal skildre selskapets underliggende økonomi. Ved å redusere et element av så stor økonomisk betydning som tilskudd til ansatte i tillegg til fotnoter, vil disse rapportene systematisk forvrides. Men selv om vi skulle akseptere prinsippet om at opplysning av fotnote er tilstrekkelig, ville vi i virkeligheten finne det en dårlig erstatning for å regne ut regningen direkte på de primære uttalelsene. For å begynne med bruker investeringsanalytikere, advokater og tilsynsmyndigheter nå elektroniske databaser for å beregne lønnsomhetsforhold basert på tallene i selskapene reviderte resultatregnskap og balanser. En analytiker som følger et enkelt selskap, eller til og med en liten gruppe selskaper, kan gjøre justeringer for informasjon som er beskrevet i fotnoter. Men det ville være vanskelig og kostbart å gjøre for en stor gruppe selskaper som hadde satt forskjellige typer data i ulike ikke-standardformater i fotnoter. Det er klart at det er mye lettere å sammenligne selskaper på like vilkår, hvor alle kompensasjonskostnader er innarbeidet i inntektsnumrene. Hva mer, tallene som er oppgitt i fotnoter, kan være mindre pålitelige enn de som er beskrevet i hovedregnskapet. For det første vurderer ledere og revisorer vanligvis tilleggsfotnoter sist og bruker mindre tid til dem enn de gjør til tallene i de primære uttalelsene. Som et eksempel viser fotnoten i eBays FY 2000 årsrapport en veid gjennomsnittlig tildelingstidsmessig verdi på opsjoner gitt i 1999 på 105,03 for et år hvor den veide gjennomsnittlige utøvelseskursen på aksjer ble 64,59. Bare hvordan verdien av tildelte opsjoner kan være 63 mer enn verdien av den underliggende aksjen er ikke åpenbar. I 2000 ble samme effekt rapportert: en virkelig verdi på opsjoner gitt av 103,79 med en gjennomsnittlig utøvelseskurs på 62,69. Tilsynelatende ble denne feilen endelig oppdaget, siden rapporten fra FY 2001 med tilbakevendende tilpasning av gjennomsnittlige dagverdier for 1999 og 2000 til henholdsvis 40,45 og 41,40. Vi tror at ledere og revisorer vil utøve større omhu og omsorg for å skaffe pålitelige estimater av kostnaden ved aksjeopsjoner dersom disse tallene er inkludert i selskapsresultatregnskapene enn de for øyeblikket gjør for fotnotebeskrivelse. Vår kollega William Sahlman i sin HBR-artikkel i desember 2002, Utgiftsløsninger løser ingenting, har uttrykt bekymring for at rikdom av nyttig informasjon i fotnoteene om aksjeopsjoner som er gitt, vil gå tapt hvis opsjonene kostnadsføres. Men å anerkjenne kostnaden for opsjoner i resultatregnskapet utelukker ikke at man fortsetter å gi en fotnote som forklarer den underliggende fordelingen av tilskudd og metodologien og parameterinngangene som brukes til å beregne kostnaden for aksjeopsjonene. Noen kritikere av opsjonsutgiften argumenterer, som venturekapitalist John Doerr og FedEx CEO Frederick Smith gjorde i en kolonne i New York Times den 5. april 2002 at hvis kostnadene skulle kreves, ble virkningen av opsjoner talt to ganger i resultat per aksje : Først som en potensiell fortynning av inntjeningen, ved å øke utestående aksjer, og andre som avgift mot rapportert inntjening. Resultatet ville være unøyaktig og villedende inntjening per aksje. Vi har flere problemer med dette argumentet. For det første utgjør opsjonskostnadene bare en (GAAP-basert) utvannet resultat per aksjeberegning når dagens markedspris overstiger opsjonsutnyttelseskursen. Således ignorerer fullt utvannede EPS-numre all kostnaden for opsjoner som er nesten i pengene, eller kan bli i pengene dersom aksjekursen økte betydelig i nær fremtid. For det andre, å avvise bestemmelsen av den økonomiske effekten av aksjeopsjonsbonusene utelukkende til en EPS-beregning, forvrenger i stor grad måling av rapporterte inntekter, vil ikke bli justert for å gjenspeile den økonomiske effekten av opsjonskostnadene. Disse tiltakene er mer vesentlige oppsummeringer av endringen i økonomisk verdi av et selskap enn den proraterte fordeling av denne inntekten til enkelte aksjonærer som ble avslørt i EPS-tiltaket. Dette blir helt klart når det tas til sin logiske absurditet: Anta at selskaper skulle kompensere alle sine leverandører av materialer, arbeidskraft, energi og kjøpte tjenester med aksjeopsjoner i stedet for kontanter og unngå all kostnadsregnskap i resultatregnskapet. Deres inntekt og deres lønnsomhetstiltak vil alle være så grovt oppblåst at de er ubrukelige for analytiske formål, bare EPS-nummeret ville hente noen økonomisk effekt fra opsjonsbevisene. Vår største innvendinger mot dette uklare kravet er imidlertid at selv en beregning av fullt utvannet EPS ikke fullt ut reflekterer den økonomiske effekten av aksjeopsjoner. The following hypothetical example illustrates the problems, though for purposes of simplicity we will use grants of shares instead of options. The reasoning is exactly the same for both cases. Lets say that each of our two hypothetical companies, KapCorp and MerBod, has 8,000 shares outstanding, no debt, and annual revenue this year of 100,000. KapCorp decides to pay its employees and suppliers 90,000 in cash and has no other expenses. MerBod, however, compensates its employees and suppliers with 80,000 in cash and 2,000 shares of stock, at an average market price of 5 per share. The cost to each company is the same: 90,000. But their net income and EPS numbers are very different. KapCorps net income before taxes is 10,000, or 1.25 per share. By contrast, MerBods reported net income (which ignores the cost of the equity granted to employees and suppliers) is 20,000, and its EPS is 2.00 (which takes into account the new shares issued). Of course, the two companies now have different cash balances and numbers of shares outstanding with a claim on them. But KapCorp can eliminate that discrepancy by issuing 2,000 shares of stock in the market during the year at an average selling price of 5 per share. Now both companies have closing cash balances of 20,000 and 10,000 shares outstanding. Under current accounting rules, however, this transaction only exacerbates the gap between the EPS numbers. KapCorps reported income remains 10,000, since the additional 10,000 value gained from the sale of the shares is not reported in net income, but its EPS denominator has increased from 8,000 to 10,000. Consequently, KapCorp now reports an EPS of 1.00 to MerBods 2.00, even though their economic positions are identical: 10,000 shares outstanding and increased cash balances of 20,000. The people claiming that options expensing creates a double-counting problem are themselves creating a smoke screen to hide the income-distorting effects of stock option grants. The people claiming that options expensing creates a double-counting problem are themselves creating a smoke screen to hide the income-distorting effects of stock option grants. Indeed, if we say that the fully diluted EPS figure is the right way to disclose the impact of share options, then we should immediately change the current accounting rules for situations when companies issue common stock, convertible preferred stock, or convertible bonds to pay for services or assets. At present, when these transactions occur, the cost is measured by the fair market value of the consideration involved. Why should options be treated differently Fallacy 4: Expensing Stock Options Will Hurt Young Businesses Opponents of expensing options also claim that doing so will be a hardship for entrepreneurial high-tech firms that do not have the cash to attract and retain the engineers and executives who translate entrepreneurial ideas into profitable, long-term growth. This argument is flawed on a number of levels. For a start, the people who claim that option expensing will harm entrepreneurial incentives are often the same people who claim that current disclosure is adequate for communicating the economics of stock option grants. The two positions are clearly contradictory. If current disclosure is sufficient, then moving the cost from a footnote to the balance sheet and income statement will have no market effect. But to argue that proper costing of stock options would have a significant adverse impact on companies that make extensive use of them is to admit that the economics of stock options, as currently disclosed in footnotes, are not fully reflected in companies market prices. More seriously, however, the claim simply ignores the fact that a lack of cash need not be a barrier to compensating executives. Rather than issuing options directly to employees, companies can always issue them to underwriters and then pay their employees out of the money received for those options. Considering that the market systematically puts a higher value on options than employees do, companies are likely to end up with more cash from the sale of externally issued options (which carry with them no deadweight costs) than they would by granting options to employees in lieu of higher salaries. Even privately held companies that raise funds through angel and venture capital investors can take this approach. The same procedures used to place a value on a privately held company can be used to estimate the value of its options, enabling external investors to provide cash for options about as readily as they provide cash for stock. Thats not to say, of course, that entrepreneurs should never get option grants. Venture capital investors will always want employees to be compensated with some stock options in lieu of cash to be assured that the employees have some skin in the game and so are more likely to be honest when they tout their companys prospects to providers of new capital. But that does not preclude also raising cash by selling options externally to pay a large part of the cash compensation to employees. We certainly recognize the vitality and wealth that entrepreneurial ventures, particularly those in the high-tech sector, bring to the U. S. economy. A strong case can be made for creating public policies that actively assist these companies in their early stages, or even in their more established stages. The nation should definitely consider a regulation that makes entrepreneurial, job-creating companies healthier and more competitive by changing something as simple as an accounting journal entry. But we have to question the effectiveness of the current rule, which essentially makes the benefits from a deliberate accounting distortion proportional to companies use of one particular form of employee compensation. After all, some entrepreneurial, job-creating companies might benefit from picking other forms of incentive compensation that arguably do a better job of aligning executive and shareholder interests than conventional stock options do. Indexed or performance options, for example, ensure that management is not rewarded just for being in the right place at the right time or penalized just for being in the wrong place at the wrong time. A strong case can also be made for the superiority of properly designed restricted stock grants and deferred cash payments. Yet current accounting standards require that these, and virtually all other compensation alternatives, be expensed. Are companies that choose those alternatives any less deserving of an accounting subsidy than Microsoft, which, having granted 300 million options in 2001 alone, is by far the largest issuer of stock options A less distorting approach for delivering an accounting subsidy to entrepreneurial ventures would simply be to allow them to defer some percentage of their total employee compensation for some number of years, which could be indefinitelyjust as companies granting stock options do now. That way, companies could get the supposed accounting benefits from not having to report a portion of their compensation costs no matter what form that compensation might take. What Will Expensing Involve Although the economic arguments in favor of reporting stock option grants on the principal financial statements seem to us to be overwhelming, we do recognize that expensing poses challenges. For a start, the benefits accruing to the company from issuing stock options occur in future periods, in the form of increased cash flows generated by its option motivated and retained employees. The fundamental matching principle of accounting requires that the costs of generating those higher revenues be recognized at the same time the revenues are recorded. This is why companies match the cost of multiperiod assets such as plant and equipment with the revenues these assets produce over their economic lives. In some cases, the match can be based on estimates of the future cash flows. In expensing capitalized software-development costs, for instance, managers match the costs against a predicted pattern of benefits accrued from selling the software. In the case of options, however, managers would have to estimate an equivalent pattern of benefits arising from their own decisions and activities. That would likely introduce significant measurement error and provide opportunities for managers to bias their estimates. We therefore believe that using a standard straight-line amortization formula will reduce measurement error and management bias despite some loss of accuracy. The obvious period for the amortization is the useful economic life of the granted option, probably best measured by the vesting period. Thus, for an option vesting in four years, 148 of the cost of the option would be expensed through the income statement in each month until the option vests. This would treat employee option compensation costs the same way the costs of plant and equipment or inventory are treated when they are acquired through equity instruments, such as in an acquisition. In addition to being reported on the income statement, the option grant should also appear on the balance sheet. In our opinion, the cost of options issued represents an increase in shareholders equity at the time of grant and should be reported as paid-in capital. Some experts argue that stock options are more like contingent liability than equity transactions since their ultimate cost to the company cannot be determined until employees either exercise or forfeit their options. This argument, of course, ignores the considerable economic value the company has sacrificed at time of grant. Whats more, a contingent liability is usually recognized as an expense when it is possible to estimate its value and the liability is likely to be incurred. At time of grant, both these conditions are met. The value transfer is not just probable it is certain. The company has granted employees an equity security that could have been issued to investors and suppliers who would have given cash, goods, and services in return. The amount sacrificed can also be estimated, using option-pricing models or independent estimates from investment banks. There has to be, of course, an offsetting entry on the asset side of the balance sheet. FASB, in its exposure draft on stock option accounting in 1994, proposed that at time of grant an asset called prepaid compensation expense be recognized, a recommendation we endorse. FASB, however, subsequently retracted its proposal in the face of criticism that since employees can quit at any time, treating their deferred compensation as an asset would violate the principle that a company must always have legal control over the assets it reports. We feel that FASB capitulated too easily to this argument. The firm does have an asset because of the option grantpresumably a loyal, motivated employee. Even though the firm does not control the asset in a legal sense, it does capture the benefits. FASBs concession on this issue subverted substance to form. Finally, there is the issue of whether to allow companies to revise the income number theyve reported after the grants have been issued. Some commentators argue that any recorded stock option compensation expense should be reversed if employees forfeit the options by leaving the company before vesting or if their options expire unexercised. But if companies were to mark compensation expense downward when employees forfeit their options, should they not also mark it up when the share price rises, thereby increasing the market value of the options Clearly, this can get complicated, and it comes as no surprise that neither FASB nor IASB recommends any kind of postgrant accounting revisions, since that would open up the question of whether to use mark-to-market accounting for all types of assets and liabilities, not just share options. At this time, we dont have strong feelings about whether the benefits from mark-to-market accounting for stock options exceed the costs. But we would point out that people who object to estimating the cost of options granted at time of issue should be even less enthusiastic about reestimating their options cost each quarter. We recognize that options are a powerful incentive, and we believe that all companies should consider them in deciding how to attract and retain talent and align the interests of managers and owners. But we also believe that failing to record a transaction that creates such powerful effects is economically indefensible and encourages companies to favor options over alternative compensation methods. It is not the proper role of accounting standards to distort executive and employee compensation by subsidizing one form of compensation relative to all others. Companies should choose compensation methods according to their economic benefitsnot the way they are reported. It is not the proper role of accounting standards to distort executive and employee compensation by subsidizing one form of compensation relative to all others. A version of this article appeared in the March 2003 issue of Harvard Business Review. Options and the Deferred Tax Bite Implementation of FASB Statement no. 123 (R) går utover å velge en metode for å verdsette aksjeopsjoner. CPAs also must help companies make the necessary tax accounting adjustments to properly track the tax benefits from stock-based compensation. Erklæring nr. 123 (R) krever at selskapene benytter utsatt skattregnskap for opsjoner til ansatte. En opsjonsskattattegner bestemmer hvorvidt en fradragsberettiget midlertidig forskjell oppstår når selskapet anerkjenner opsjonsrelatert kompensasjonskostnad på årsregnskapet. Companies will treat nonqualified and incentive options differently. Bedrifter som ikke fulgte virkelig verdi tilnærming til erklæring nr. 123 må etablere et åpningsbasseng med overskytende skattefordeler for alle tildelinger gitt etter 15. desember 1994, som om selskapet hadde regnet med opsjoner under denne uttalelsen hele tiden. For å gjøre dette må CPAer gjøre en tilskuddsanalyse av skatteeffekter av opsjoner som er gitt, endret, avgjort, fortabt eller utøvet etter den effektive datoen til erklæring nr. 123. Visse uvanlige situasjoner kan kreve spesiell håndtering. Disse inkluderer tilfeller hvor ansatte mister et opsjon før det er opptjent, selskapet kansellerer et opsjon etter inntjening eller et opsjon utløper uutnyttet, typisk fordi det er under vann. CPAer må også være forsiktige med mulige fallgruver når opsjoner er under vann, når selskapet opererer i andre land med ulike skatteregler eller har et netto driftstap. Beregning av APIC-bassenget og de løpende skattemessige beregningene som kreves i erklæring nr. 123 (R) er en kompleks prosess som krever forsiktig oppbevaring. Den nylig godkjente forenklede metoden legger til et annet sett med beregninger som selskapene trenger å utføre. CPAer bør oppfordre selskapene til å begynne å gjøre disse beregningene så snart som mulig som noen krever sporing av historisk informasjon. Nancy Nichols, CPA, PhD, er professor i regnskap ved James Madison University i Harrisonburg, Va. Hennes e-postadresse er nicholnbjmu. edu. Luis Betancourt, CPA, PhD, er assisterende professor i regnskap ved James Madison University. Hans e-postadresse er betanclxjmu. edu. ouve gjorde den nødvendige vurderingsmetodikkbeslutningen og hjalp selskapet med å velge en adopsjonsmetode. Nå er det på tide å lene seg tilbake og slappe av mens andre selskaper sliter med å fullføre gjennomføringen av FASB Statement no. 123 (revidert), Aksjebasert betaling. Men vent. Before you get too comfortable, there are other concerns companies that issue stock-based compensation must deal with. Mens verdsettelsesproblemer har mottatt løvernes andel av oppmerksomheten, må CPAer også hjelpe uønskede selskaper å takle Statement no. 123 (R) s skatteimplikasjoner. Endring er uunngåelig I forkant av obligatorisk utgift av aksjeopsjoner, var 71 av selskapene revidert eller planlagt å revidere sine langsiktige ansattes insentivprogrammer. Kilde: Hewitt Associates, Lincolnshire, Ill. Hewitt. Skattereglene i erklæring nr. 123 (R) er komplekse. De krever sporing av skattemessige fordeler fra aksjebasert kompensasjon på tilskuddsbidrag og land for land. I tillegg, for å redusere resultatregnskapets virkninger av fremtidige transaksjoner, må selskapene utarbeide en 10 års historie med opsjonsaktivitet for å bestemme mengden av APIC-bassenget. Denne artikkelen beskriver relevant skatt og regnskap, slik at CPAer kan hjelpe arbeidsgivere og klienter lettere å overholde de nye kravene. BAKGRUNDSFASB utstedt Erklæring nr. 123 (R) i desember 2004. Under den tidligere erklæring nr. 123, hadde selskapene valget om å regnskapsføre aksjebaserte innbetalinger ved bruk av egenverdimetoden i APB Opinion nr. 25, Regnskap for aksjer utstedt til ansatte, eller en virkelig verdi metode. Den mest brukte egenverdimetoden. Erklæring nr. 123 (R) eliminert det valget og krever at selskapene skal bruke virkelig verdi metoden. For å estimere virkelig verdi av ansattes opsjoner, må selskapene bruke en opsjonsprisemodell som Black-Scholes-Merton eller gitter. I tillegg til å velge en prismodell, må selskapene vurdere å vurdere utsatt skattefordel av kostnadsutgifter basert på virkelig verdi. Med FASB Ansatte Posisjon nr. 123 (R) -3 tillater de fleste selskaper frem til minst 11. november 2006, for å bestemme en metode for beregning av bassenget av overskytende skattefordeler, er det fortsatt tid for CPA-er å hjelpe bedrifter med å forberede seg på utsatt skattemessig utsagn Statement no. 123 (R) skaper. FORSKELLIG SKATTEKONSJON Statement nr. 123 (R) krever at selskapene benytter utsatt skattregnskap for opsjoner til ansatte. En opsjonsskattattributt vil avgjøre om en fradragsberettiget midlertidig forskjell vil oppstå når et selskap innregner opsjonsrelatert kompensasjonskostnad på årsregnskapet. Ikke-kvalifiserte aksjeopsjoner (NQSOs). Når et selskap gir en ansatt en NQSO, anerkjenner den den tilknyttede kompensasjonsutgiften og registrerer en skattefordel som tilsvarer kompensasjonskostnaden multiplisert med selskapets inntektsskattesats. Dette skaper en utsatt skattefordel fordi selskapet tar et regnskapsavdrag som for tiden ikke er fradragsberettiget for skattemessige formål. Når en ansatt utøver en NQSO, sammenligner selskapet det tillatte skattefradraget med tilhørende regnskapsføringskostnad beregnet tidligere og krediterer skattefordelen knyttet til eventuell overskuddsavdrag til APIC. Med andre ord bør CPAs sammenligne den faktiske skattefordelen med utsatt skattefordel og kreditere eventuelle overskudd til egenkapital i stedet for i resultatregnskapet. Dersom skattefradrag er mindre enn regnskapsføringskostnad, belastes avskrivningen av gjenværende utsatt skattefordel mot APIC-puljen. Hvis beløpet overstiger bassenget, belastes overskuddet mot inntekt. En selskaps utsatt skattefordel adskiller seg vanligvis fra den realiserte skattefordelen. Tenk på utsatt skattefordel som et estimat basert på kompensasjonskostnaden registrert for bokformål. Companies should not expect the deferred tax asset to equal the tax benefit they ultimately receive. Utstilling 1 illustrerer regnskapet for NQSO og utsatt skatt. Den 1. januar 2006 gir XYZ Corp. Jane Smith opsjoner på 100 aksjer. Opsjonene har en utøvelseskurs på 10 (aksjekurs på tildelingstidspunktet), vest ved utgangen av tre år og har en virkelig verdi på 3. Alle opsjonene forventes å veste. Kompensasjonskostnaden for å bli anerkjent over treårsperioden er således 300 (100 opsjoner X 3). Forutsatt en skattesats på 35, vil samme journaloppføringer bli foretatt hvert år i 2006, 2007 og 2008 for å registrere kompensasjonskostnad og tilhørende utsatt skatt: Dr. Compensation Cost Cr. Ekstra innbetalt kapital (For å gjenkjenne kompensasjonskostnad) Dr Utsatt skattefordel (Å innregne en utsatt skattefordel for midlertidig forskjell knyttet til kompensasjonskostnad) Ved utgangen av 2008 er balansen i utsatt skattefordel 105 og 300 i tillegg innskutt egenkapital. Anta at Smith utnytter sine opsjoner i 2009 når aksjekursen er 30 per aksje. Hvis XYZs aksjelagre ikke er aksjeselskap, vil det registrere oppdraget som følger: APIC POOL Statement no. 123 (R) gir to overgangsalternativer: Den modifiserte prospektive metoden og den modifiserte retrospektive metoden med omstilling. I tillegg stilles stillingsposisjon nr. 123(R)-3, which FASB posted on its Web site on November 11, 2005, offers a third simplified option. I alle tilfeller må CPAer hjelpe bedrifter å beregne mengden av kvalifiserte merverdiavgiftene (APIC-bassenget) på vedtaksdagen. Dette er viktig fordi det bidrar til å unngå at en ekstra resultatregnskap slår til inntekter for fremtidige opsjonsoppgaver eller avbestillinger. Bedrifter som ikke fulgte virkelig verdi tilnærming til den opprinnelige erklæring nr. 123 må etablere et åpningsbasseng med overskytende skattefordeler som inngår i APIC i forbindelse med alle tildelte priser og avviklet i perioder som begynner etter 15. desember 1994, som om selskapet hadde regnskapsført aksjepremier under erklæring nr. 123 approach all along. Disse selskapene bør også bestemme hva deres utsatte skattefordeler ville ha vært hvis de fulgte påstand nr. 123s anerkjennelsesbestemmelser. Hvis, etter å ha vedtatt Statement no. 123 (R), en selskaps bokutgift på en opsjonsutøvelse er større enn skattefradrag, differansen, justert for skatt, blir brukt mot det eksisterende APIC-bassenget. Det har ingen innvirkning på nåværende finans. Uten APIC-bassenget vil den skattejusterte differansen være en tilleggsregnskapsutgift. Åpenbart vil beregningen av APIC-bassenget og utsatt skattefordel ta litt tid. CPAs must do a grant-by-grant analysis of the tax effects of all options granted, modified, settled, forfeited or exercised after the effective date of the original Statement no. 123. (Denne erklæringen var effektiv for regnskapsår som begynte etter 15. desember 1995. For enheter som fortsatte å bruke Opinion nr. 25-tilnærming, måtte proforma-opplysningene inkludere virkningen av alle tildelinger gitt i regnskapsår som begynner etter 15. desember, 1994.) For selskaper som brukte anerkjennelsesbestemmelsene i uttalelse nr. 25, a good starting point will be the information used previously for Statement no. 123 opplysningsformål. Selvangivelsen skal inneholde opplysninger om NQSOs utøvde og ISO diskvalifiserte disposisjoner. Personaleavdelingsfiler kan være en annen god kilde til informasjon. Although recordkeeping must be done on a grant-by-grant basis, ultimately the excess tax benefits and the tax-benefit deficiencies for each grant are netted to determine the APIC pool. Utmerkelser gitt før datoen for uttalelse nr. 123 er utelatt fra beregningen. SEC Personale Regnskap Bulletin nr. 107 sier at et selskap trenger å beregne APIC-bassenget bare når det har en nedgang i nåværende periode. Gitt vanskeligheten med å skaffe seg 10 år gammel informasjon, bør selskapene starte denne beregningen så snart som mulig dersom det er nødvendig. DEN FORENKLIGE STRATEGIEN En nylig FASB-stabsposisjon gjør det mulig for bedrifter å velge en enklere tilnærming til å beregne begynnelsesbalansen i APIC-bassenget. Under this method the beginning balance equals the difference between All increases in additional paid-in capital recognized in the companys financial statements related to tax benefits from stock-based compensation during the periods following adoption of Statement no. 123, men før vedtakelsen av erklæring nr. 123(R). Den akkumulerte inkrementelle kompensasjonsutgiften i løpet av samme periode, multiplisert med selskapets nåværende blandede lovbestemte skattesats når den vedtar Statement no. 123(R). Den blandede skattesatsen inkluderer føderale, statlige, lokale og utenlandske skatter. Kumulativ inkrementell kompensasjon er utgiften beregnet ved bruk av Statement no. 123 minus the expense using Opinion no. 25. Utgiften skal inkludere kompensasjonskostnader knyttet til utmerkelser som er delvis opptjent på tidspunktet for vedtaket. Bedrifter har ett år fra den senere av datoen de vedtar Erklæring nr. 123 (R) eller 10. november 2005, for å velge en metode for beregning av APIC-bassenget. VIRKSOMHETEN AV TILBYGGELSESPRAKSJONER Bedrifter bestemmer om en ansatts utøvelse av en NQSO skaper en overskuddsmessig skattefordel eller - mangel på tilskuddsbasis ved å se på kompensasjonskostnaden og tilhørende utsatt skattefordel de registrerte for hvert bestemt tilskudd for å se hvor mye utsatt skattefordel lettet fra balansen. The deferred tax assets related to all unexercised awards are not considered. Hvis arbeidstakeren utøver kun en del av en opsjonspris, blir kun utsatt skattefordel knyttet til utøvd del lettet fra balansen. STRADDLING EFFEKTIV DATO Mange selskaper som bruker den modifiserte prospektive søknadsmetoden, vil ha NQSOer som ble gitt og i hvert fall delvis anskaffet før vedtakelsen av Statement no. 123(R). Når ansatte utnytter disse opsjonene, bør selskapet registrere nedgangen i nåværende skatt som skal betales som kreditt til APIC i den utstrekning det overstiger utsatt skattefordel, hvis noen. Exhibit 3. below, illustrates the impact of NQSOs that straddle the effective date. UBRUKT SITUASJONER CPAs implementering av skattemessige aspekter av erklæring nr. 123(R) may encounter some unique circumstances. Forfeiture før fortjenesten. Ansatte som forlater et selskap fortaber ofte sine opsjoner før opptjeningsperioden er fullført. When this happens, the company reverses the compensation expense, including any tax benefit it previously recognized. Avbestilling etter opptjening. Hvis en ansatt forlater selskapet etter opsjonene vest, men ikke utøver dem, kansellerer selskapet opsjonene. Når NQSOs kanselleres etter inntjening, er kompensasjonskostnaden ikke reversert, men utsatt skattefordel er. Avskrivningen belastes først APIC i den utstrekning det er kumulative kreditter i APIC-bassenget fra forutgående anerkjennelse av skattefordeler. Eventuell gjenværende beløp kostnadsføres gjennom selskapets resultatregnskap. Utløp. Many nonqualified options expire unexercised, usually because the options are underwater (meaning the option price is higher than the stocks current market price). The same rules apply as with cancellation after vesting the compensation expense is not reversed but the deferred tax asset is. Avskrivningen belastes først APIC i den utstrekning det er kumulative overskytende skattefordeler. Eventuelt gjenværende beløp kostnadsføres gjennom selskapets resultatregnskap. POSSIBLE PITFALLS When implementing Statement no. 123 (R) CPAer må utvise viss forsiktighet på enkelte områder. Utsatt skattesats. Bedrifter som opererer i mer enn ett land må være spesielt forsiktig med å beregne utsatt skattefordel. Such computations should be performed on a country-by-country basis, taking into account the tax laws and rates in each jurisdiction. Skatteloven om opsjonsfradrag varierer over hele verden. Noen land tillater ikke fradrag mens andre tillater dem på bevilgnings - eller opptaksdato. Undervannsalternativer. Når et alternativ er under vann, Statement no. 123 (R) tillater ikke at selskapet opptar en verdsettelsesgodtgjørelse mot utsatt skattefordel. Verdsettelsesgodtgjørelser registreres kun når en selskaps samlede skatteposisjon viser fremtidig skattepliktig inntekt, ikke vil være tilstrekkelig til å realisere alle fordelene ved utsatt skattefordel. The deferred tax asset related to underwater options can be reversed only when the options are canceled, exercised or expire unexercised. Netto driftstap. Et selskap kan få et skattefradrag fra en opsjonsutøvelse før den virkelig realiserer den tilknyttede skattefordelen fordi den har et netto driftsunderskudd fremover. Når det oppstår, anerkjenner selskapet ikke skattefordelen og kreditt til APIC for tilleggsavdrag før fradraget faktisk reduserer betalbar skatt. KONTANTSTRØMFAKTAK Metoden som et selskap velger for å beregne APIC-bassenget, har også innvirkning på hvordan det representerer realiserte skattefordeler i kontantstrømoppstillingen. Under erklæring nr. 123 (R) selskaper må bruke en brutto tilnærming til å rapportere overskytende skattefordeler i kontantstrømoppstillingen. The excess tax benefit from exercised options should be shown as a cash inflow from financing activities and as an additional cash outflow from operations. Overskydende skattefordeler kan ikke balanseres mot skattemessige mangler. Beløpet som vises som kontantstrøm fra finansiering vil avvike fra økningen i APIC på grunn av overskuddsmessige fordeler når selskapet også registrerer skattefordel mangler mot APIC i perioden. Bedrifter som velger den forenklede tilnærmingen, vil rapportere hele beløpet av skattefordelen som krediteres APIC fra opsjoner som var fulltegnet før de vedtok Statement no. 123 (R) som kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter og kontantutgang fra drift. For delvis opptjente opsjoner eller de som er innvilget etter vedtak av Statement no. 123 (R), vil selskapet kun rapportere de overskytende skattefordelene i kontantstrømoppstillingen. Et godt utgangspunkt for beregning av begynnelsen APIC-bassenget og utsatt skattefordel er informasjonen som selskapet brukte for Statement no. 123 opplysningsformål. Skattedokumenter og personopplysninger kan også inneholde opplysninger om utøvde NQSOer og eventuelle ISO-diskvalifiserte disposisjoner. Bedrifter må bare beregne APIC-bassenget når de har en nedgang i nåværende periode. Men med tanke på vanskeligheten med å skaffe seg 10 år gammel informasjon, er det en god idé å starte denne beregningen så snart som mulig dersom det er nødvendig. If a company operates in more than one country, be careful when computing the deferred tax asset. Utfør beregningene fra land til land, med tanke på skattelovgivningen og satsene i hver jurisdiksjon. SLUTTE TAKKER Mange selskaper overveier fortsatt modifikasjoner av deres eksisterende opsjonsplaner før de vedtar erklæring nr. 123(R). De med undervannsopsjoner beslutter om å akselerere innkjøp for å unngå å anerkjenne kompensasjonskostnader. Selv om kompensasjonskostnadsfradrag kan unngås under den modifiserte prospektive metoden, kan virkningen på APIC-bassenget ikke unngås. When the options eventually expire unexercised, the company must write off the as-if deferred tax asset against the APIC pool to the extent of net excess tax benefits. Avhengig av størrelsen på opsjonstildelingen kan dette redusere APIC-bassenget til null. Inntektsskattregnskapskrav i erklæring nr. 123 (R) er svært komplekse. Både beregningen av APIC-bassenget og de løpende beregningene krever at selskapene utvikler en prosess for å spore individuelle aksjeopsjoner. Den nyere forenklede metoden legger bare til et annet sett med beregninger som selskapene må utføre. Offentlige bedrifter må også fokusere på å designe de rette interne kontrollene for å oppfylle kravene i Sarbanes-Oxley Act § 404. Kombinert med den potensielle vanskeligheten med å spore 10 år gammel informasjon, er den åpenbare konklusjonen å starte nå.